Allmen/Kommers

Det går et dypt skille i filosofien bak allmennkringkastingene og de kommersielle kanalene. Hovedgrunnlaget for å drive kringkasting er så forskjellig at det nødvendigvis må synes i det daglige. Noen vil argumentere med at allmennkringkasterne har begynt å skjele så mye til seertall at de i virkeligheten har begynt å operere etter kommersielle prinsipper, men det er heldigvis mulig å se noen forskjeller fremdeles.

Tv-nyheter i allmenn og kommersiell kringkasting.

Allmennkringkasting

Allmennkringkasting ble definert allerede på 20-tallet av skotten John Reith som var den første sjef i British Broadcasting Corporation (BBC). Han utmyntet kravene til Public Service Broadcasting, allmennkring-kasting: To inform, to educate, to entertain. Informere, Undervise, Underholde. Som regel er en allmennkringkaster finansiert gjennom en lisensavgift, og ikke avhengig av sponsor- eller reklameinntekter. Vel så viktig er det at siktemålet med programmeringen er å sende både brede og smale program, uten at seeroppslutningen skal avgjøre hva som blir sendt eller ikke.

I forhold til nyhetssendinger skal det være trygt og korrekt, med vekt på at denne stasjonen er til å stole på. "Nyhetstjenestens formål er å drive journalistisk formidling av vesentlige nyheter, informere om faktiske hendinger og gjennom analyser, kommentarer og annet bakgrunnsstoff sette enkeltbegivenheter inn i en sammenheng. Nyhetstjenesten skal bringe alle vesentlige nyheter så hurtig som mulig, uten at hurtigheten går ut over riktigheten." (Dette er hentet fra NRKs egne programregler.) Stoffvalget har ofte et litt offisielt preg, med vekt på journalistisk informasjon fra sentralt bestemmende hold. For NRK Dagsrevyens vedkommende, er det en offisiell politikk at nyhetene skal være grundige på områdene politikk og økonomi, og at de ikke skal være først ute med kriminalstoffet.

Kommersiell kringkasting

En kommersiell kringkaster driver med fjernsyn av en eneste grunn: -Å tjene penger. Dette har vist seg som en så lukrativ forretning at eierne er villige til å godta konsesjonsvilkår som kan være svært stramme. Varen som stasjonen selger, er ikke reklame eller sendetid. Den er klart definert i begrepet GRP; Generated Rating Points; genererte seertall. Kundene som vil vise reklame på en kommersiell TV-kanal, kjøper et visst antall seere som skal se reklamen. Så er det opp til TV-kanalen å sende program som tiltrekker så mange seere som mulig på kortest mulig tid. Lykkes de med å få høye seertall, belønnes det umiddelbart med større inntekter. Dersom et program ikke tiltrekker seg seere, vil det svært raskt bli tatt av sendeskjemaet.

Dette får selvsagt konsekvenser for hvordan nyhetssendingene lages. Sakene prioriteres etter hvor mange seere de kan generere. Begrepet Tabloid-journalistikk dekker en vesentlig del av tenkningen. "Tabloidisering. Ikke nødvendigvis et skjellsord, men et typisk trekk er at personer og følelser i journalistikken er kommet sterkere inn, på bekostning av sakene og resonnementene." (Diis Bøhn og Asbjørn Jaklin (leder og nestleder i Norsk Journalistlag): "Diagnose: Journalist". Kronikk i Dagbladet, søndag 28 april 1996.) Fjernsynsmediets styrke ligger nettopp i presentasjon av enkeltpersoner og et følelsesmessig engasjement av seerne. Og saker og resonnementer som krever konkrete fakta for å bli tydelige, er lite forståelige i den lineære presentasjonen i sendingene. Dermed blir nyheter på TV på grunn av mediets egenart presentert på en måte som i dag kalles tabloidisert. Jeg vil slutte meg til Bøhn og Jaklin i at dette ikke nødvendigvis er negativt, men det krever en annen bevissthet av journalistene i forhold til styrken av de virkemidlene de bruker. TV2's stadige opptreden i Pressens Faglige Utvalg er en påminnelse om at dette er vanskelig.

Lojale seere er et mål

For en kommersiell kringkaster betyr det mye at de klarer å bygge opp trofaste seergrupper. Det er mye vanskeligere å tiltrekke seg helt nye seere enn å holde på dem man har. Derfor må TV-stasjonen gjøre sitt ytterste for å skape en lojalitet hos seerne, og en måte å gjøre det på, er å prøve å knytte seerne til nyhetsoppleserne. I Amerikansk fjernsyn er gode (dvs. tillitvekkende og seertiltrekkende) nyhetsopplesere langt mer verd enn gode journalister. Dermed er de også mer utsatt for å få sparken dersom de ikke medvirker til høyere seertall for stasjonen. En av de mest vellykkede ankermenn i amerikansk TV, var Walter Cronkite. Når han avrundet nyhetssendingen på CBS med ordene "And that's the way it was on this day..." satt store seergrupper og følte at de hadde fått vite sannheten om verden, og at de kunne sove trygt, for "onkel Walter" passet på.

Kjente fjes hjelper

Også journalistene blir mer fokusert i en kommersiell nyhetssending. Amerikansk TV bruker mer "stand up" foran kamera, hvor journalisten snakker direkte til seerne der hjemme, og avslutter reportasjen med å presentere seg selv. Dette er ikke bare for å "signere" arbeidet på samme måte som en avisjournalist, men for å gjøre seerne oppmerksomme på at denne journalisten som du har sett på denne kanalen er til å stole på, og du bør skru på vår neste sending også, for da kommer mer troverdig stoff fra samme person. En allmennkringkaster som NRK kan også ha sterkt profilerte reportere som Hans Wilhelm Steinfeldt, men det er unntaket som bekrefter regelen. Regelen lyder "the reporter is not the story". (Neil Postman and Steve Powers: "How to watch TV news")

Oppgave:
Se på nyhetssendingene på NRK og TV2 samme kveld, og legg merke til forskjellene på hvilke saker de tar opp, og hvordan de behandler dem. Ta dem gjerne opp på video så du får en sjanse til å se sendingene flere ganger.