"Fjernsyn er opplevelse!
- Det skulle en ikke tro når en ser Dagsrevyen."
Helle Fjelldalen, Vaktsjef i NRK Dagsrevyen.

Nyhetskriterier

Ulikheter

Kilder

Integritet

Vær Varsom

Skrive for avis

Oppbygging

Nettpublisering

Intervjuteknikk

TV-nyheter

A4-intervju

Allmen/Kommers

TV-nyheter

TV-mediet er på en måte grunnleggende usaklig. Med det mener jeg at fakta-stoff egner seg dårlig på skjermen. Måten mediet presenterer stoffet på gjør det svært vanskelig å huske fakta og detaljer. I den grad fakta representerer den saklige, nøytrale fremstillingen av et stoffområde, er TV-mediet lite egnet til å formidle det. Årsaken ligger i at fjernsynet er et lineært medium, hvor stoffet presenteres én gang, og så kommer det ikke tilbake. I en avis kan en leser flytte blikket sitt tilbake for å lese en setning en gang til, og hoppe rundt i stoffet etter eget ønske. I moderne språkdrakt kalles det et ikke-lineært medium, hvor mottageren har stor innflytelse på hvilken informasjon han/hun vil velge ut. Men i en TV- reportasje er det journalisten som bestemmer hva og hvordan og når, og når innslaget er over, lar det seg ikke gjøre å se det en gang til dersom man ikke har tatt det opp på tape. Og det er det de færreste som gjør. Har man gått glipp av et poeng, er det ikke mulig å hente det opp igjen.

Teflonhjerner

Derfor viser det seg ved undersøkelser at folk husker lite av en nyhetssending på TV. Av 10-12 innslag i en sending, vil de fleste bare huske to eller tre, selv like etter sendingens slutt. I tillegg til at mediet er lineært, har det mye å si at få har mulighet til å se TV helt konsentrert. Det er svært mange forstyrrende elementer rundt et TV-apparat som gjør sitt beste for å fange oppmerksomheten. Det kan være andre mennesker, interessante gjenstander, til og med lesestoff som forstyrrer konsentrasjonen. Hvis journalistene i tillegg har laget saker uten å utnytte mediets sterke sider, eller sendingen blir for kjapp og ustrukturert, da er det sannsynlig at seerne ikke skjønner eller husker særlig mye.

Bildene betyr alt

I tillegg til nyhetskriteriene, er det et element som er utslagsgivende for hva som blir slått opp i en TV-nyhetssending: Bildene. En sak som etter kriteriene ovenfor skal betegnes som god, blir ofte skjøvet til side av en sak med mindre viktighet men med gode bilder. Derfor er det mer enn ironi at avstanden til nærmeste TV-kamera avgjør om en sak blir en nyhet eller ikke. I nyhetssending på radio lar det seg gjøre å ringe opp til et intervjuobjekt og lage en brukbar reportasje. Skal den samme saken inn på TV-nyhetene, må journalisten reise ut og gjøre intervjuet der objektet befinner seg. Så skal reporter og fotograf tilbake til studio og redigere innslaget før det kan sendes på lufta. Det sier seg selv at det er begrenset hvor langt de kan kjøre, og fremdeles ha tid til å få saken klar til sending.

To faktorer kan endre på dette bildet. Den ene er moderne teknologi som lar reporteren begynne å redigere innslaget mens de ennå er i bilen på vei tilbake til stasjonen. Om nødvendig lar det seg også gjøre i spesielle tilfelle å sende innslaget direkte, enten på linker og mikrobølger, eller via satellitt. Den andre faktoren er større geografisk spredning av opptaksutstyr. Norsk TV2 har knyttet til seg en lang rekke "stringere"; freelancere som gjør opptak av saker som kan brukes i TV2's nyhetssendinger. NRK plasserer opptaksutstyr i flere og flere av lokalkontorene sine, i tillegg til at de bygger ut de regionale nyhetssendingene. Etter hvert som disse får mer rutine, kan innslagene de lager brukes i riksnyhetene. Dermed lar det seg gjøre å presentere spennende, bildelagte nyheter fra langt større deler av landet.

Dramaturgien

En annen viktig forskjell på avisjournalistikk og fjernsynsjournalistikk er oppbyggingen av stoffet. En avisartikkel starter med overskriften som et kirsebær som troner på toppen av en iskrem. Ingressen presenterer innholdet i artikkelen som iskremen over kjeksen. Så kommer brødteksten som selve kjeksen, med det viktigste først, og mindre og mindre vesentlig stoff nedover. På den måten vet de som arbeider på desken at dersom de ikke har plass til hele artikkelen, kan de klippe bort så mye de trenger av slutten uten at det går ut over forståeligheten i artikkelen. Selvsagt finnes det eksempler på annerledes avisjournalistikk, særlig feature-stoff bygges opp etter andre modeller.

En nyhetshistorie på fjernsyn må bygges opp på en helt forskjellig. Fordi TV skal være en opplevelse som engasjerer, må fortellingen gripe fatt i seerne og gjøre dem så interessert at de følger med på det som blir vist. Innslaget må bygges opp som en helhet, hvor elementene følger hverandre i en (forhåpentligvis) velkomponert rekkefølge. Det lar seg ikke gjøre å kutte bort noe av innslaget uten at det blir meningsløst. Enten har man tid til å sende hele, eller så blir det utsatt til en senere sending, eventuelt droppet helt. Denne oppbyggingen av fortellingen kalles dramaturgien, som er avgjørende for forståeligheten av TV-nyheter.

Aktantmodellen

I boka TV-journalistik presenterer Thorsen og Møller Aktantmodellen som et slikt verktøy. Den har store likheter med tradisjonell film-orkestrering som er omtalt i dramaturgiboken. De tegner et skjema med de viktigste aktørene i en historie, og bruker dette til å prøve ut forskjellige vinklinger på nyhetssakene.

Subjektet tilsvarer hovedpersonen, og ønsker/mener/vil noe, og streber mot et mål. Målet, eller objektet, kan være hva som helst. Ved sin side har subjektet en hjelper (protagonisten) som medvirker til at subjektet kan nå dette målet. Det gjør motstanderen (antagonisten) sitt til for at de ikke skal klare. (Begge deler kan også være indre egenskaper ved subjektet.) En giver kommer til hjelp som en kraft-ressurs, det kan være folkemeningen, et redskap eller en evne hos subjektet som hjelper til for at subjektet skal nå sitt mål. Og til sist er det en som er mottager for resultatet av konfliktløsningen, som regel er dette subjektet selv.

Modellen fungerer best i litt større saker hvor det ikke er opplagt hva som er viktigst eller hvem som skal ha vår sympati. For eksempel er saker hvor barnevernet blir innvolvert velegnet til å bli behandlet med denne modellen. Er det den stakkars pårørende til et barn som er subjektet, og motstanderen er barnevernet som ikke vil la dem få overta omsorgen for barnet? Eller er det barnet som er subjektet som trenger å komme bort fra et hjemmemiljø hvor de står i fare for å bli ødelagt? Valg av roller i aktantmodellen gjør det lettere å få oversikt over en hendelse og presentere den på en konsekvent og klar måte.

Det skal også sies at det har vært en motreaksjon mot at denne modellen skal brukes slavisk i alle nyhetssaker. Noen hendelser trenger ikke en slik rollefordeling, og andre saker kan presenteres like tydelig med andre dramaturgiske modeller. Her som i de aller fleste saker gjelder det å bruke hodet når man velger verktøy.