Nyhetskriterier

Ulikheter

Kilder

Integritet

Vær Varsom

Skrive for avis

Oppbygging

Nettpublisering

Intervjuteknikk

TV-nyheter

A4-intervju

Allmen/Kommers

Journalistisk integritet

Selvsagt er det mange som er interessert i å påvirke hva aviser og andre nyhetsmedier retter sin oppmerksomhet imot. De fleste følger spillereglene slik vi liker å tro at de er satt opp, ved å sende ut pressemeldinger eller invitere til pressekonferanser om tema de ønsker at mediene skal ta opp. Litt større usikkerhet vil de fleste føle overfor småprat mellom politikere og journalister på "Ryktebørsen" og i halvprivate selskap, men akseptere at omgangsvenner snakker sammen om det de mener er viktig. Det som har vakt oppsikt i det siste, er arbeidet som utføres av en rekke "informasjonsmeklerbyråer", eller konsulentselskap som tilbyr sine tjenester til privatpersoner og grupper. De pakker informasjonen inn som ordinære nyheter, og oppnår svært ofte at nyhetsmediene presenterer det rene PR-materialet som om det var journalistisk bearbeidet, og dermed tilsvarende troverdig. Men vi skal først se at de gamle metodene virker.

"Homofile mot EU"

En vårdag for noen år siden fikk Dagsrevyen en pressemelding på desken som fortalte at organisasjonen "Homofile mot EU" skulle ha en punktdemonstrasjon foran Stortinget samme dag. Reportasjeteam ble sendt ut, og laget et innslag til nyhetene med de to som sto på Løvebakken. De argumenterte livfullt imot EUs behandling av homofile, og representerte et fargerikt element i den folkelige motstanden mot medlemsskapet. I det innslaget har gått over skjermen samme kveld, begynner telefonlinjene å gløde hos NRK. De to demonstrantene var henholdsvis brudgom og forlover, og hadde gjennomført intervjuet som en del av utdrikkingsfestlighetene før bryllupet. På kveldsnytt samme kveld var det Dagsrevysjef Tom Berntsen selv som med dårlig skjult raseri beklaget at enkelte misbrukte nyhetsmedienes tid og tillit på denne måten. Det vi seere satt igjen med var at konfliktelskerne i redaksjonen hadde blitt tatt med buksene nede.

Grunnen til at de lot seg lure, var at presentasjonen av både organisasjonen og demonstrasjonen fulgte et standard mønster. Hvor mange organisasjoner og grupper som finnes i Norge er det vanskelig å gjette seg til. Men svært mange av dem er interessert i at de sakene de arbeider for skal komme på dagsorden, bli noe mange snakker om og er villige til å gjøre noe med. Ofte er målgruppen politikerne som skal overbevises om at de skal støtte eller gå imot en bestemt sak, eller det kan være ledelsen i en bedrift som skal påvirkes i en eller annen retning.

Medieregisserte hendelser

Greenpeace og Bellona representerer en nyere trend blant aksjonsgrupper. De har klare siktemål om å påvirke bedrifter, opinionen og politikerne til å rydde opp i konkrete miljøsaker. Derfor arrangerer de det som har blitt kjent som medieregisserte hendelser, aksjoner som ikke ville finne sted dersom media ikke var tilstede. Når vi kan se bilder av demonstranter i det de ruller ut bannere med slagord høyt oppe i en fabrikkpipe, er det fordi mediene er varslet på forhånd, og har innfunnet seg med sine kamera. Gjennom mange år har dette gitt organisasjonene stor publisitet, men i det seneste har interessen dalt. Derfor har organisasjonene lagt om taktikken noe, og har med seg sitt eget kringkastingskamera. Dermed er de i stand til alltid å presentere "real action"-bilder til TV-nyhetene som ofte mangler spennende bildemateriale. Problemet er at bildene er tatt av organisasjonenes egne fotografer som ikke er interessert i noen journalistisk nøytral fremstilling av hendelsene. Bildene er rett og slett et partsinnlegg i konflikten, men alle de Norske TV-kanalene har gjort seg skyldige i å sende Bellonas og Greenpeaces TV-bilder i nyhetene uten å gjøre seerne oppmerksomme på omstendighetene rundt opptakene. Redaksjonene har til nå dekket seg bak at det blir for mye tekst på skjermen dersom de skal legge ut byline på alle innslag. Men det er en gryende forståelse for at det er en forskjell mellom stasjonenes egne fotojournalisters arbeid og partsinnlegg levert fra den ene siden av konflikten.

"På informert hold..."

At politikere ønsker å påvirke den redaksjonelle presentasjonen av enkeltsaker er opplagt. Pressemeldinger og -konferanser er bare en liten del av mediekontakten. Det vanligste er at politikere benytter den personlige kontakten med journalister til å "lekke" godbiter de selv ønsker skal opp på dagsorden. Typiske eksempler er lekkasjene fra regjeringshold i forkant av offentliggjøringen av statsbudsjettet hver høst. Stadig vekk sørger "kilder på informert hold" for at journalister "har grunn til å tro" om en lang rekke saker som kunne økt valgoppslutningen for det ene eller det andre partiet. Ryktebørsen Café ligger bokstavelig talt midt mellom Stortinget og avisredaksjonene i Akersgata, og har i lange perioder vært treffested for journalistene i hovedstaden og mange av kildene deres. Det meste av denne virksomheten er legitim og nødvendig. Det er først når politikere er misfornøyd med behandlingen fra en redaksjon eller en journalist, og bestemmer seg for å boikotte dem at det blir problematisk. Da kreves det rakryggethet av journalistens overordnede og kolleger for å ikke legge seg flat for kildens nykker. Stort sett har norske medier taklet slike situasjoner bra.

Politiets lekkasjer

Overraskende nok er det i forhold til politiet at noen av de styggeste eksemplene på styring av det redaksjonelle innholdet har oppstått. Mest kjent er saken om Nordisk Barnefond, hvor politiet lekket så mye til pressen om sine mistanker at den daglige lederen Helge Nordahl i realiteten ble forhåndsdømt. Hadde dette vært en enkeltsak ville temaet ikke vært interessant. Men det finnes en rekke saker av samme kaliber. Når Intersport-kjeden gikk konkurs, tok Økokrim ut tiltale mot direktøren i kjeden. Økokrim beslagla svært store dokumentmengder, og utarbeidet en knusende siktelse mot direktøren. Pressen gjengav siktelsen, og med en litt upresis omgang med begreper skapte de en forståelse av at saken langt på vei var avgjort. Forsvarerne etterlyste en rekke dokumenter som var forsvunnet fra kontoret til Intersport, og aktoratet lot det skinne igjennom at noen kunne hatt glede av å brenne opp dokumentene. Når rettssaken startet, grep forsvarerne fatt i permene Økokrim hadde beslaglagt, hentet frem alle de dokumentene de hadde etterlyst og overbeviste retten om at den forhenværende direktøren var uskyldig. At dette ikke førte til en "boomerang-sak" skyldtes at den frikjente direktørens helse var så dårlig etter siktelsestiden og rettssaken at han ville la saken ligge.

Informasjonsbyråer

Kvaliteten på det journalistiske arbeidet i Norge er gjennomgående så høyt at det er vanskelig å påvirke det redaksjonelle innhold direkte. Næringslivet har gjennomført en rekke kurs i mediekontakt, og profesjonalisert sine egne informasjonsavdelinger slik at de har litt større kontroll med måten mediene omtaler bedriftene på. Men det er ikke tilfredsstillende for alle at de må forholde seg til den redaksjonelle praksis når de ønsker omtale i media. Derfor har det vokst fram et lukrativt marked for konsulenter som kan tilrettelegge kampanjer slik at bedriftene får akkurat den redaksjonelle omtale de ønsker seg. Det mest kjente av disse firmaene heter Geelmuyden-Kiese, og har klart å lokke til seg en lang rekke tidligere politikere og journalister som bruker sin kompetanse og sine kontakter for at kundene skal tilfredsstilles. På kundelisten står mange av landets største firmaer, det finnes kommuner som har benyttet tjenestene for å nå fram i maktens irrganger med sine budskap, og det finnes interessegrupper som har lykkes med å bli hørt i den daglige strømmen av meldinger.

Ofte blir dette stoffet utformet som ferdig skrevne nyhetssaker og sendt ut til redaksjonene. Skremmende ofte har nyhetsformidlerne tatt dette stoffet uredigert og flettet det inn i sitt eget redaksjonelle stoff. Det finnes til og med eksempler på at en journalist har tatt bort henvisningen til informasjonsbyrået og utgitt stoffet som sitt eget. For dem som ønsker å påvirke samfunnsdebatten og opinionen er dette som en drøm. Men det skal også sies at de fleste redaksjonene vurderer også dette stoffet ut fra de vanlige nyhetskriteriene, og setter sine egne folk til å bearbeide det de bestemmer seg for å bruke selv.