Nyhetskriterier

Ulikheter

Kilder

Integritet

Vær Varsom

Skrive for avis

Oppbygging

Nettpublisering

Intervjuteknikk

TV-nyheter

A4-intervju

Allmen/Kommers

Ulikheter mellom mediene

Tradisjonelt har vi vurdert de tre basismediene som de dominerende kildene for hvordan folk kan orientere seg i virkeligheten. Dermed har vi arbeidet med verktøy for å beskrive forskjellene og likhetene mellom mediene som har passet i den situasjonen. Men med en rivende utvikling av andre dominerende kommunikasjonsformer og medier, i særdeleshet Internett, er det nok andre måter å beskrive situasjonen på som kanskje gir mer dekkende kategorisering av budskapsformidlingen. Denne sammensmeltingen av de tradisjonelle mediene med data og teleteknologi, har skapt en helt ny virkelighet hvor mer enn lærebøker og pensumlister må endevendes. Med fremveksten av for eksempel interaktivt tv, avansert tekstTV og muligheten for å lese aviser oppdatert fra minutt til minutt på internett, bryter mange av de gamle skillelinjene mellom mediene sammen. Samtidig kan vi ikke avskjære denne endrede debatten ved å hevde at internett fremstår som et nytt basismedium, fordi alle de tradisjonelle mediene presenterer seg bredt med sine originale særtrekk via nettet. Så godt som alle norske aviser er representert med sine spesialiteter på internett, og flere radiostasjoner sender kontinuerlig via nettet. NRK og TV2 har en bred presentasjon og direkte sendinger over nettet, og antallet internasjonale medier som kan nåes fra en vanlig datamaskin stiller alle kabelTV-selskap til veggs. Denne utviklingen akselrerer fremdeles, og kan ikke oversees dersom undervisningen ikke skal reduseres til en nostalgisk mediehistorisk oversikt.

Avisjournalistikk

En avisjournalist har en stor grad av frihet, og et tilsvarende stort ansvar i forhold til sine kilder. Nyhetskildene kontaktes enten via telefon eller møter journalisten ansikt til ansikt, og presenterer hendelsene slik de ønsker å fremstille dem. Journalisten skriver ned stikkord på blokka si, eller hvis det er god tid til artikkelen skal være ferdig, tar opp samtalen på kassett. Noen ganger foreligger det skriftlig materiale som skal brukes som bakgrunn for presentasjonen. Dersom det er en sak som er prioritert på redaksjonsmøtet, kan journalisten ha med seg en egen fotograf, men i de fleste tilfeller må journalisten selv ta de bildene som skal følge saken. Etter at stoffet har begynt å falle på plass, setter journalisten seg ned og skriver artikkelen ut fra anerkjente presentasjonsmodeller. Ingressen skal presentere hovedpunktene i artikkelen, og så vil i de fleste tilfellene de viktigste punktene stå først, og de mindre vesentlige poengene komme lengre ut i artikkelen. Avisdesken har hovedansvaret for å lage overskriften, og de kan komme til å kutte slutten av artikkelen av plasshensyn.

I denne bearbeidelsesfasen vil journalisten omrokkere på rekkefølgen i spørsmålene sine, trekke sammen enkelte svar til blokker med informasjon, sette inn tilleggsopplysninger, og markere enkelte utsagn som direkte sitat fra intervjuobjektet. Dersom sitatene ikke skrives ned fra lydbånd, er det nok sannsynlig at de ligger nær opp til det som virkelig ble sagt, men journalisten vil kunne tilpasse lengde og ordlyd så saken blir tydeligere og lettere å forstå for leserne. Den friheten journalisten har til å forme presentasjonen av saken etter eget ønske og hode, vil ikke synes i det ferdige produktet, bortsett fra at det blir et bedre journalistisk produkt enn om det ikke ble bearbeidet. De eneste som vet at noe har skjedd er intervjuobjektene, som vil få bekreftet at en journalist ikke er i stand til å sitere rett. Derfor er det avgjørende at saken ikke blir så omskrevet at kildene ikke kjenner seg igjen i det hele tatt, og senere vegrer seg mot at vedkommende journalist får tilgang til interessant stoff. En god journalist (klok av skade?) vil sjekke med kildene om de aksepterer saksfremstillingen for å unngå senere konflikter. Arbeidet utføres i stor grad på egenhånd, bare unntaksvis vil en kollega eller en overordnet lese igjennom stoffet for å foreslå korreksjoner før det går i trykken. Da er det gjerne i forbindelse med kontroversielle saker som kan få konsekvenser i form av søksmål og lignende.

Radiojournalistikk

En radioreporter har også en stor grad av frihet. Mye av arbeidet kan utføres med en liten båndopptager, DAT eller MiniDisk spiller. Etter det samme forarbeidet som en avisjournalist, er det spørsmål om intervjuene skal gjøres ute hos objektene, eller om de skal foregå pr telefon. Som hjelpemiddel har journalisten vanligvis notert ned noen stikkord for hovedpunktene som intervjuet skal berøre, men det er nødvendig å følge godt med i det som blir sagt for å følge opp svarene fra intervjuobjektet. Når opptakene er ferdige, må de gås igjennom for å finne fram de beste/tydeligste utsagnene som får fram det reporteren har bestemt seg for skal være med. Noe av informasjonen blir trukket sammen i blokker og lest av reporteren, både for å korte ned og for å gjøre ting tydeligere. I "gamle dager" satt reporteren og kuttet ¼" bånd med barberblad og limte det sammen med tape; i dag spilles opptakene over på en datamaskin hvor redigeringen foregår med enkle (?) kommandoer på tastaturet og museklikk.

Selvsagt er hovedbestanddelen av reportasjene utsagn fra intervjuobjekt-ene, men lydredigeringen gir journalisten store muligheter til å klippe i materialet slik at de færreste vil reagere på at stoffet er bearbeidet. En nyhetssak kan vare så kort som i 20 sekunder, og da er det ikke tid til å la intervjuobjektet legge fram hele resonnementet bak utsagnene sine. Igjen legges det et presseetisk ansvar på journalisten som er avgjørende for kontakten med kildene i fortsettelsen.

Tv-journalistikk

Når en fjernsynsjournalist skal lage en sak, dukker det opp en god del komplikasjoner. Etter det samme forberedende håndverket må det i nesten ethvert tilfelle gjøres opptak på location. Det krever tilstrekkelig med teknisk utstyr til bilde, lyd og lys, og gjerne flere mennesker for å få gjennomført opptaket. I fagforeningenes glansdager i BBC, skulle det være minst 11 personer med på ethvert opptak. I dag blir det utprøvet å sende ut kamerajournalister som skal stå for hele prosessen selv; lys, lyd, bilde og innhold. Til enklere oppdrag kan det la seg gjøre, men oppgavene blir fort så mange at vedkommende helst burde være fysisk schizofren. Normalt arbeider det to eller tre sammen på opptak, med lyd, bilde og innhold som ansvarsfelt. Dermed må journalisten forholde seg til flere andre mennesker for å få tatt opp de bildene og den lyden som trenges for å lage reportasjen. Videre er det nødvendig å få intervjuobjektet til å si akkurat det som skal/kan brukes i innslaget, fordi det er begrenset hvor mange klipp en kan gjøre uten at saken begynnner å se underlig ut. Derfor er det et større arbeid å få stilt spørsmålene på rett måte så svarene blir korte og konsise. Helst bør en vite hva intervjuobjektet kommer til å svare før en spør, og det er en av grunnene til at TV-journalister lett tyr til riks-synsere for å få en uttalelse; da vet de at de får korte, spissformulerte utsagn som passer godt inn i en nyhetssak.

Tilbake i redigeringsrommene må journalisten så godt som alltid arbeide sammen med en klipper som må være på bølgelengde med en selv for å få den rette tonen og rytmen i innslaget. Journalisten vil ofte ha forberedt grovredigeringen, og tenkt igjennom blokking av informasjon. Forhåpentligvis har det vært tid på opptaksstedet til å ta opp innkuttbilder som kan både gjøre innholdet i reportasjen tydeligere, og som kan dekke over kutt som eller ville se stygge ut. Tommelfingerregelen i NRK Dagsrevyen er ca en times redigering pr minutt ferdig innslag. Dermed går tiden veldig fort fram til sending, og med åtte-ti andre innslag som skal redigeres til samme sending krever det et stort apparat for å komme i mål. Prosessen er komplisert; først må det arbeides med innholdet i reportasjen, lydsiden må klippes sammen så informasjonen blir klar og i tråd med den opprinnelige idéen. Seerne må oppleve at intervjuobjektet virkelig sier det de hører, og journalisten må i sin streben for å korte ned utsagnene ikke ta bort så mye at det bare blir halvsannheter igjen. I tillegg skal det arbeides med bilder; svært mange fjernsynsjournalister har avis- eller radiobakgrunn og må lære seg å vise det som skal sies. Underveis må det nødvendigvis lages en del jump-kutt; klipp hvor motivet forandrer seg litt, men ikke nok til at det ser riktig ut for øyet. Alle disse kuttene må/bør dekkes over. Helst bør det være innkuttbilder som illustrerer innholdet i det som sies, men oftest blir det tradisjonelle to-skudd, anskåret over intervjuerens skulder, eller det fryktede nikkebildet. Selv en nyhetssak på 1 min 20 sek forsøkes laget etter det som kalles Hollywood-modellen; kontinuitetsklipping som fremstiller det endelige resultatet som en sammenhengende, ubrutt fortelling.

Der er likhetstrekk mellom innsamling og bearbeiding av stoff for de tre mediene, men forskjellene er allikevel store. Det journalistiske håndverket er det samme, men graden av selvstendig arbeid eller påtvunget teamwork er påfallende ulikt. Friheten til å forme saken etter egen modell er mye større i avisjournalistikk enn i TV-nyhetene, mens en radioreporter befinner seg et sted imellom disse ytterpunktene.