A4-intervju

Hovedingrediensen i nyhetssendinger på tv er intervjuer. Den er like vanlige å se som A4-ark i en kopimaskin, og de lages over en nesten like standardisert lest. Men det er flere grunner til at vi med rette kaller standardintervjuer for A4-intervjuer. Det gir oss en god huskeregel for hvilke bilder vi skal ha med oss tilbake for å kunne redigere innslaget ned til de gjennomsnittlige 80 sekundene vi har til rådighet under sending.

A4 intervju

Når vi lager tv-nyheter må vi utnytte utstyret maksimalt. Så godt som alle nyhetsinnslag lages med ett kamera og færrest mulig medarbeidere. I Norge har vi kalt arbeidsmåten for LET, Lite Elektronisk Team. De fleste kaller det i dag for ENG; Electronic News Gathering. Selv om det begynner å bli mer vanlig med video-journalister som dekker alle oppgavene alene, er det som oftest flere i arbeid. Reporter/journalist står for det innholdsmessige, mens en fotograf tar seg av lys og bilde. I blant spanderer man å sende med en egen lydmann, men de tider da teamet bestod av fem til ti personer er forbi.

Alle bilder må taes opp med det ene kameraet. Det gir et standard oppsett for intervjusituasjonen som sikrer at de aller nødvendigste bildene blir med på tapen. Kameraet plasseres bak intervjueren det meste av tiden. Derfra får man tre av de fire bildeutsnittene som skal være med.

A1

Det første er et toskudd som viser ansiktet til intervjuobjektet og bakhodet og den ene skulderen til intervjueren. Kameraet skal plasseres så nær intervjueren at vi får god øyenkontakt med intervjuobjektet. Det er viktig at vi ikke ser munnen til intervjueren, for dette to-skuddet skal vi bruke til å dekke over klipp på helt andre steder i historien. Opptaket begynner med at intervjueren forteller intervjuobjektet at det er nødvendig med noen klippebilder, og at de bare skal ha noen bilder hvor man ser at intervjueren snakker (fordi kroppen beveger seg), mens intervjuobjektet bare sitter og lytter. Når fotografen har femten-tyve sekunder av dette på tapen kan selve intervjuet begynne.

A2

Mens intervjueren stiller det første spørsmålet, eller i det intervjuobjektet begynner å svare, zoomer fotografen inn til et halvnært bilde (HNÆ) av bare intervjuobjektet. Det er et nøytralt bilde som gir oss samme opplevelse som om vi sto 1-2m fra hverandre og snakket sammen. Det oppleves som utenfor vårt personlige rom, og derfor er det ikke-truende og heller ikke pågående. Naturlig nok er det den avstanden vi velger å stå på i forhold til de fleste vi snakker med. Det gir oss en god øyenkontakt, og vi får et visst inntrykk av kroppsspråket til dem vi snakker med. Så lenge intervjuobjektet snakker om fakta, om hva som har skjedd, om ting som er uten et særlig engasjement er dette en god bildevinkel å bruke.

A3

Hvis vi har valgt rett intervjuobjekt vil vi før eller senere komme inn på ting som får fram følelsene. Det kan være at personen blir ekstra ivrig etter å forklare oss noe, de kan gi uttrykk for irritasjon, eller de kan bli usikre på grunn av ting de blir spurt om. Da skal kameraoperatøren zoome inn til et nærbilde (NÆ) av intervjuobjektet. Da ser vi skuldrene og hodet uten å skalpere personen for mye med bildekanten. Dette tilsvarer en intim samtale hvor vi står på 3/4m avstand. Det er så nær at du kan ta på personen, du kjenner lukten av dem, og du er veldig oppmerksom på mimikken og kroppspråket i ansiktet. Det er en sterk opplevelse å stå så nær en person lenge, så nærbildet skal helst bare brukes i kortere perioder av et intervju.

Det er ikke alle følelser som egner seg å vise i tette nærbilder. Hvis en person blir sint oppleves det ikke godt å stå kloss oppi dem. Hvis sinnet er så sterkt at det ser ut som om vedkommende vil begynne å slåss bør vi la seerne våre oppleve at de er på mer enn en armlengdes avstand. På samme måte er det ikke godt å stå så tett innpå en person som gråter. Det får deg til å ønske at du kan trøste dem, men det er lite hjelp i å gå bort til tv-apparatet og klappe på det. Alternativet er å trekke seg litt unna for å gi vedkommende rom til å uttrykke sin sorg. Begge disse reaksjonene vises best i et HNÆ bilde eller kanskje et enda større bildeutsnitt.

Varier mellom A2 og A3

I løpet av et intervju vil stemningen variere fra nøytral til engasjert og tilbake flere ganger. Da er det viktig at fotografen følger opp intensiteten i uttrykket til intervjuobjektet ved å zoome inn og ut. Det betyr ikke at man skal pumpe fram og tilbake med zoomen, det gjør bare seerne sjøsyke. Men etter å ha holdt et bildeutsnitt i et halvt til et helt minutt, skal fotografen følge med på utviklingen av samtalen og foreta en rolig og tydelig inn- eller utzoom. Ofte blir det best når det følger spørsmålene til intervjueren (som vi ikke ser i bildet). Denne variasjonen i bildeutsnitt gjør redigeringsjobben mye enklere.

A4

Når intervjuet er ferdig gjenstår det bare ett bilde. Det skal vise ansiktet til intervjueren som følger med på det intervjuobjektet sier. Disse bildene bør kalles reaksjonsbilder, fordi det skal vise de små kroppsbevegelsene vi har når vi lytter interessert til en annen person. De kalles også nikkebilder, fordi reaksjonene ofte er at vi nikker svakt mens vi lytter. Men det er lett å overdrive nikkingen, og da blir det fort veldig komisk å se på.

Det går også an å stille enkelte av spørsmålene om igjen. Men det krever at du faktisk husker hvilke spørsmål du stilte, og det er ikke alltid at samtalen fulgte det manuset du hadde på forhånd. Her åpner det seg også muligheter for å bryte en rekke presseetiske regler ved å stille helt andre spørsmål og late som om det var de vi fikk svar på.

Innkuttbilder

Selv om det strengt tatt går ut over rammene for et A4-intervju, så gir det en ny dimensjon til reportasjen dersom vi kan vise det intervjuobjektet snakker om istedet for å se på at de forteller om hva de gjør. Det krever oppmerksomhet underveis for å fange opp elementer i intervjuet som lar seg vise i konkrete bilder. Og det krever tid å få tatt opp disse bildene etter at selve intervjuet er ferdig. Men resultatet blir så mye bedre for seerne at det som oftest er verd bryderiet. Når de ser hva som skjer samtidig som de hører intervjuobjektet fortelle om det, øker forståelsen og oppmerksomheten hos seerne. Men det er viktig at bildene viser det som blir sagt; er det konflikt mellom bilder og tekst vil alltid bildene vinne. Det kan være morsomt å høre en lærer fortelle om interesserte elever mens du ser bilde av en klasse som holder på å sovne, men som oftest vil denne tabben bare forvirre seerne. (Og da zapper de over til en annen kanal.)

Huskeliste for opptakssituasjonen:

Plasser intervjuobjektet foran en passende bakgrunn. Dersom det må bli i en stol, så sørg for at den ikke snurrer eller vipper.
Sjekk bakgrunnen bak intervjuobjektet, og flytt alt som kan distrahere. (Store planter, stygge lamper, rot på pulten o.l.)
Plasser kameraet på stativ, og hev det opp i øyenhøyde med intervjuobjektet.
Plasser kameraet så nær blikkretningen til intervjuobjektet som mulig. Som oftest er det rett ved skulderen til intervjueren.
Sjekk at stativhodet er i water
Finjuster belysningen
Hvittbalanser kameraet
Sjekk at øynene til intervjuobjektet er i fokus
Zoom ut til et HNÆ bilde av intervjuobjektet
Sett mikrofonen på intervjuobjektet og sjekk lydnivået
Sett mikrofonen på intervjueren og sjekk lydnivået
Gjør en siste justering av bildekomposisjonen
Start opptaket med et to-skudd
Avslutt med reaksjonsbilde av intervjueren
Merk tapen tydelig med hva slags opptak den inneholder.