Lyssetting - Kameraet

Skyggelegging?

Kameraet

Farger

Hvittbalanse

Bløtt og hardt

Lampenes egenskaper

Kameraets begrensninger

I naturen kan vi oppleve et kontrastomfang på 1:100.000; det vil si at de lyseste partiene kan være mer enn 100.000 ganger så lyse som de mørkeste. Under slike forhold må øyet gi tapt; da myser vi så godt vi kan, eller tar på solbriller. Øyet kan skjelne detaljer i de lyseste og mørkeste partiene av et område som har en kontrast opp mot 1:1.000. Selv i nesten totalt mørke er øynene istand til å se, etter at de har fått tid å venne seg til det dårlige lyset. En film er i stand til å gjengi et kontrastomfang på 1:100; det vil si at vi kan se skurken som lurer i skyggene på heltinnen som ligger og soler seg på stranden. Det gir en lysmester på et filmsett store muligheter til fine detaljer i lyssettingen som kan være med på å løfte den estetiske opplevelsen av bildene til store høyder.

TV-systemet har store begrensninger i forhold til kontraster. Det er ikke bare kameraene som forårsaker problemene, det er hele kjeden fra kamera til videospiller, bildemikser, sendenettet og ikke minst tv-mottageren hjemme som ikke makter å gjengi kontraster som går særlig ut over 1:20. Husk at bildet på en skjerm ikke er virkelig svart og virkelig hvitt; det viser bare forskjellige grader av grått, avhengig av hvor lyst det er i rommet det skjermen står. Derfor må en som setter lys for en tv-innspilling vite hvilke detaljer i scenen og motivet som er viktigst, og løfte det fram så seerne har mulighet til å kunne se. Eksponeringen i kameraet må tilpasse seg det samme, og vi må akseptere at det vil være områder i motivet hvor det ikke er mulig å vise detaljer.

Et vanlig problem er et intervjuobjekt med hvit skjorte eller genser. Skal vi vise mønster og struktur i plagget blir ansiktet ofte alt for mørkt, og når hudtonene er akseptable skinner det hvite plagget langt over det nivået skjermen kan gjengi. Overeksponering av videobilder er ikke bare stygt å se på, med røde og blå frynser langs kantene på de lyseste partiene. Ute i sendenettet kan overeksponerte partier ut mot bildekanten slå inn på lydsignalet som kraftig skurring, eller få bildet til å rulle på eldre tv-apparater. Et annet vanlig problem er intervjuobjektet som sitter på plassen sin foran vinduet. Skal kameraet ta hensyn til lyset utenfor og bare vise silhuetten til personen, eller må vi blende opp for å kunne se ansiktsuttrykket til objektet? Kringkastingskameraer har muligheter for å klippe av signalet når det overeksponerer, sånn at signalet på tapen holder seg innenfor normerte nivåer. I andre situasjoner må vi finne andre løsninger, som å trekke for gardinene, flytte personen eller kameraet, eller rigge opp så mye lys at vi utkonkurrerer lysmesteren på utsiden.

Lyssettingen må hele tiden forholde seg til det som er viktigst å vise fram. I blant betyr det å lyssette mer enn selve objektet; detaljer i bakgrunnen må også lyssettes for å komme til sin rett. Men det betyr også at fotografen har en mulighet for å velge hvordan kontrastomfanget på 1:20 skal benyttes. På en fotballkamp hvor halve banen ligger badet i sol, justeres blenderen opp og ned alt etter som hvor spillet foregår. Det hadde vært godt å kunne bruke automatikk til å styre lyset i enhver situasjon, men automatikken vet ikke hvordan en fotball ser ut, og klarer ikke å velge riktig blenderåpning så vi kan følge spillet. I svært mange situasjoner kommer automatikken til kort, fordi det ikke er like selvsagt hva vi er interessert i å eksponere slik at seerne kan følge med. Derfor er det et krav til tv-kamera at de kan justere blenderen manuelt, og et krav til fotografen at riktig eksponering beherskes.

Avanserte kamera har en funksjon som vises i søkeren som heter "zebra". De områdene av bildet som overstiger 70% eller 100% eksponering (valgbart) blir dekket av diagonale sebrastriper. Disse stripene blir ikke med på tapen eller ut på det eksterne videosignalet; de synes bare i søkeren. 70% eksponering er riktig for hudtoner, mens 100% er grensen for hvor sterkt signalet kan og skal være. Riktig eksponering stiller du inn fortest ved å se i søkeren og blende opp til du ser sebrastripene i de lyseste partiene i bildet. Så blender du forsiktig igjen, til nesten alle stripene blir borte. Når det bare er noen små flekker i bildet som er lysere enn 100%, kan du gå ut fra at bildet er så riktig justert som det lar seg gjøre uten måleinstrumenter. Men husk; sørg for at hovedmotivet synes godt nok!